Fernandos stemme

Hva kaller du en hobby du har hatt i mer enn seksti år? Noe som vever seg inn i livet til det blir en del av det? Kanskje ordet «lidenskap» ikke er nok til å beskrive det. Kanskje vi kan kalle det «kjærlighet».

Jeg heter Fernando, og jeg er åtti år ung. Jeg var tidlig i 20-årene da jeg nærmest ved en tilfeldighet traff en venn som pleide å komme til møllen til faren min. Jeg husker ikke hvordan vi kom inn på hva han brukte fritiden sin til. Aktiviteten var ikke så utbredt den gangen, men det skulle den snart bli. Og den skulle fascinere meg så mye at jeg endte med å holde på med den resten av livet. Så jeg takket ja til invitasjonen hans og ble med for å oppdage hvordan man holder bier.

Nysgjerrigheten er virkelig utholdende, og når den først er tent, er det umulig å slukke den. Slik var det også for meg. Jeg begynte å studere og lese alt om bier og birøkt. Jeg har fortsatt mange av de bøkene. Hver av dem forteller en forskjellig historie, men én ting er de alle enige om: målene. Med disse nøyaktige målene bygde jeg mine første bikuber. Ja, «mine», for når du skaper noe med dine egne hender, er det først da du virkelig kan kalle det «ditt».

Jeg må innrømme at de første årene ikke var lette, for det er først når du lukker bøkene at du virkelig begynner å lære. Å høste honning fra kuben er ikke så enkelt hvis du ikke har erfaring. Du må kjenne til systemene, årstidene og hvordan du beskytter kubene mot rovdyr og stekende hete, og du må lære om blomstringstidene. Og fremfor alt må du bli kjent med dem – biene – og det er det vanskeligste. I samfunnet deres er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og å forsvare familien er deres viktigste verdi. De er til og med villige til å ofre alt, noe som for oss mennesker betyr et smertefullt stikk. De forsvarer, viser omsorg og beskytter. De er tross alt ikke så forskjellige fra oss. Vi vet begge hva som virkelig er viktig.

Kanskje er det derfor honningen jeg høster, som regel er til familien min. Kona mi liker å bruke den i kakene sine. Favoritten min er hennes crostata (terte) med et tykt lag honning toppet med skiver av jordbær eller aprikos. Du kan også nyte den rett fra skjeen, selv før du legger deg. Jeg har alltid en liten flaske naturlig, hjemmelaget propolis for hånden, enda en dyrebar gave fra bikuben.

Kona mi har hørt meg snakke så mye om bier at hun selv har blitt ekspert. Datteren min vokste opp med meg og biene. Kanskje var notatene jeg begynte å ta de første årene, ment for henne uten at jeg visste det.  Datteren min har alltid hjulpet meg, men nå har hun bestemt seg for at hun vil lære enda mer. Hun ba meg kjøpe en birøkterdrakt og alt utstyret. Her om dagen ble hun stukket av biene, men hun trakk bare på skuldrene, for hun deler den samme lidenskapen som har drevet familien vår i årevis. Å holde denne lidenskapen levende er den eneste måten å føre den videre til kommende generasjoner på, slik at også de kan la seg fascinere av bienes enestående liv. De har vært en så stor del av livene våre og vil alltid være det.

Bidragsytere:
Tekst av Carlotta Fiore
Foto av Diego Rosselli